Bronto er en skikkelig god hund, han er tålmodig, fryktløs og snill. Han er en god følgesvenn som er med på alt, men sier heller ikke neitakk til å ligge å sløve foran vedovnen. Han er sprek og rask til og med nå som 10 åring (2012) og leker vellvillig med unggutten Nico. Han har alltid vært tålmodig med barn og valper, og elsker alt som heter dyr. Han er veldig enkel å ha med å gjøre, men noe bruksemne er han dog ikke. Han liker best å nyte livet og slappe av, koslige turer til fjells og i skog, og om vi ikke gjør særlig mental trening så er han fornøyd likevell. Han ble faktisk litt mer interessert i godbiter, biteskinn og lydighetstrening etter Nico kom i hus. Før den tid så var lydighetstrening ok, men ikke noe han elsket å gjøre. Han gjorde det han fikk beskjed om, spiste belønningen og såg ganske likegyldig ut. Ikke noe særlig sprudlende iver, så derfor har vi ikke gjort særlig der. Kun tatt enkle øvelser som på plas, dekk, sitt og grunnleggende ting som er kjekt å kunne til og med i hverdagen. Og har ikke så høye krav på øvelsene.

Bronto fikk furunkulose da han var 4 år gammel og har derfor ofte byller og sår på bena, øyebetennelse og ørebetennelse som følger av nedsatt immunforsvar. Så han går på 2-3 antibiotikakurer i året for å holde sykdommer i sjakk og holde gutten i god form. Heldigvis ser det ikke ut som furunkulosen forværres selv om gutten blir eldre, så forhåpentligvis får vi ha han noen år til.

Jeg husker fremdeles hvor glad jeg ble som 13 åring da de kom hjem med en rottweilervalp på 3 1/2 mnd. Og hvor mye jeg har lært ved å trene, gå tur og være ilag med Bronto de sist 10 årene. Han har alltid vært min støtte gjennom godt og vondt, og vil aldri kunne erstattes. Han vil alltid ha en plass i hjertet hos familien.